Aye Aye Mar i familiens hus i Myanmar (Burma)

Aye Aye Mar om et liv i skam

Lepramisjonens Tom Bradley har møtt Aye Aye Mar og hennes bror, som forteller om sitt liv etter at de fikk spedalskhet og om sjokket som nylig traff dem.

Aye Aye Mar er 39 år og bor sammen med sin tre år yngre bror Min Min. Øynene hennes bærer preg av dyp sorg og skam. Hennes kinn er dekket med et gulhvitt pulver av sandeltre, både for att beskytte mot solens stråler, men også som sminke. I tillegg bor også deres mamma, deres bror og hans baby i det lille huset.

Når jeg besøker søsknene har det gått noen få dager etter det fatale slagsmålet, som førte til at deres bror ble så alvorlig skadd att han ligger i koma. Broren forsøkte å gå imellom to andra, men ble selv skadet. Familien har allerede brukt alle sina sparepenger, de har lånt på huset og sålt sina få verdigjenstander for å betale sykehusregningen.

– Vi tror politiet favoriserer han som slo, for han tilhører en rik familie, sier Min Min, som også forteller at de tillegg til sykehusregningene også må betale bøter.

Søsknene er naturligvis sjokkert over sin brors tilstand, men jeg merker når de forteller om sine liv at de tynges enda mer av skammen over å ha spedalskhet i familien.

Ble spedalske da de var ti år gamle

– Verken jeg eller Min Min er gift. Vi ønsker ikke å lage problemer for andre familier, forklarer Aye Aye Mar. Våre naboer har alltid visst at vi har hatt spedalskhet. Når to av våre kusiner giftet seg, var deres nye slektninger opprørt over at barna giftet seg inn i en slekt med spedalskhet. Vi har alltid blitt betraktet som handikappede, som invalide.

Både Aye Aye Mar og Min Min fikk spedalskhet da de var rundt ti år gamle, men diagnosen fikk de flere år senere. Dette kommer gradvis fram når jeg intervjuer dem. De er gjestfrie og insisterer på å få gi meg noe å spise og drikke, som den burmesiske skikken krever. Når jag forstår rekkevidden av deres problem får jag dårlig samvittighet av å drikka den kalle avokado-juicen de har gjort i stand til meg, men jeg våger ikke å takke nei og kanskje forulempe dem.

– Vår bror arbeider som bonde, forteller Min Min. Han har ikke hatt spedalskhet. Derfor forsørger han oss, ettersom våre sår blir verre når vi arbeider på åkeren. Men når det er regntid, pleier jeg å fange fisk.

Aye Aye Mar og hennes bror Min Min.

Drømmer om å være uavhengige

Aye Aye Mar har tidigare gjødd griser takk være ett lån fra Lepramisjonen, og klarte å tjene penger, men disse har nå gått med til sykehusregningen. Hun drømmer om å kunne gjø ender i framtiden. Min Min sukker og ser ned på sin fot som er merket av spedalskhet:

– Jeg skulle ønske jeg hadde et liv hvor jeg var selvhjulpen.

Jeg (Tom) forlater familien dypt frustrert. De var meget imøtekommende mot meg, tross deres umulige situasjon. Det er jeg takknemlig for. Samtidig har jeg nok en gang fått se hva konsekvensene kan bli når spedalskheten får vokse uten kontroll.

Mye gjøres, men mye arbeide gjenstår, for å kunne gi de spedalske i Myanmar en mulighet i livet. 

Tekst og bilde: Tom Bradley, oversatt og bearbeidet av E. Carleson.