Vårt arbeide Bulu | TLM Norge

Verdens lepradag

Leif Agnestrand i Lepramisjonen Sverige forteller om sitt møte med en 8 barns-familie i byen Bulu i DR Kongo.

Bulu i DR Kongo

Fisk som gir håp om fremtiden.

Det er 34 grader varmt, og jeg sitter i en 4 hjuls-drevet Jeep, som rister bortover den leirete veien i urskogen. Plutselig brer den mektige Kongofloden seg ut foran oss som et stort hav. For å komme videre må vi ta en ferje over elven. Ferjen som kan ta med 4 biler om gangen, tar oss til slutt over den brede floden. Jeg har reist over mange elver i Afrika, og denne reisen var en av de enkleste. Det var som å reise over et hav. Jeg tenkte at denne ferjen har to diesel-motorer, så om den ene stopper, så vil vi likevel ikke seile inn i de høye fossefallene noe lenger ned i elven.

Der veien tar slutt… og et lite stykke til

På den vestre bredden av floden ligger byen Luozi. Derfra kjører vi inn i urskogen for å komme til byen Bulu, og der slutter veien. Bulu ligger i i Bas-Kongo provinsen i Kongo-Kinshasa. Den lille byen er meget vakkert beliggende i den grønne elvebredden. Det er 518 innbyggere. Flere av dem er rammet av spedalskhet og funksjonshemming. I byen råder overtro og dyrking av åndene, og her synes tiden på mange måter å ha stått stille.

Dødsklage

Under et enkelt tak dekket med gress i byens hovedgate, har et 70 talls innbyggere kommet for å treffe oss. Under samtalen hører vi at en del mennesker har samlet seg i et hus ikke langt unna. En byboer har dødd tidligere samme dag, og nå har man som tradisjonen tilsier, startet en dødsklage. Liv og død hører sammen i Afrika. Døden er en vanlig del av livet, da det finnes så mange sykdommer. Etter samlingen besøker jeg flere familier, og får se hva Lepramisjonen har betydd for dem. TLM DR Kongo har viktig kunnskap om forskjellige områder, men de gir også nødvendig, praktisk hjelp.

En pinne med en røkt fisk som takk.

Maisha er en kvinne som er rammet av spedalskhet. Hun bor i denne byen sammen med sin mann og 8 barn. Maisha og mannen er fiskere. De har fått hjelp til å skaffe seg utstyr og til å reparere den gamle kanoen. – Nå kan vi fiske igjen, og vi får så mye fisk, at vi kan røyke og salte den, foruten å selge fersk fisk, sier Maisha og stråler over hele ansiktet. – Vi kan også betale for skole til barna og kjøpe nye fiskeredskaper når det trengs, forteller hun videre. Så ber hun oss om å takke alle i Lepramisjonen, som har hjulpet dem. Som et synlig takk, overleverer hun en pinne med røyket fisk til oss.

På veien hjem fra Bulu kjenner jeg meg takknemlig. Å få være med og gjøre en forskjell for de svake kjennes tilfredsstillende. Prosjektlederen sitter og holder pinnen med den røykede fisken, som for oss ikke er så verdifull, men for familien i Bulu er den et tegn på stor rikdom og sikkerhet, som kan vare langt ut i neste generasjon. Dette er hjelp til selvhjelp på en praktisk måte. Tenk at vi kan få hjelpe de som bor der hvor veien ender, og noen ganger de som bor enda lengre unna.

Tekst og foto: Leif Agnestrand, saksbehandler prosjekt.

Maisha`s ektemann.